Barnefattigdom

Den 20. mars i år ble Norge kåret til verdens lykkeligste land, ifølge World Happiness Report. Dermed har Norge overtatt Danmarks topplassering.

Desto mer trist er det å lese dagens Aftenposten torsdag 30. mars 2017 om barnefattigdom og at byen jeg bor i Drammen, ligger på toppen av barnefattigdom. Dette synes jeg er utrolig trist og leit.

De fleste barn og ungdommer har i dag det bra både materiellet sett og har vokser opp i økonomisk trygghet. Aldri før har vi hatt bedre oppvekstkår både i historisk og internasjonal sammenheng. Selv om få barn i Norge opplever fattigdom der de mangler hus, mat og klær, har vi en gruppe barn og unge som mangler tilgang på goder og opplevelser som andre barn og unge tar for gitt. Det kan være barn og ungdom som ikke kan delta på skoleturer eller bursdager fordi de ikke har penger til utstyr og gaver.

Det at Drammen går forbi Oslo blant storbyene og med dette er blitt størst på barnefattigdom, er leit og vondt. I Drammen vokser nesten hvert femte barn opp i en familie med lav inntekt.

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem med vedvarende lavinntekt, og står for det meste av økningen i antallet økonomisk utsatte barn de siste 5-6 årene. Det er nok flere parameter som bidrar til dette, både demografi, gjennomsnittlig utdanningsnivå og sist men ikke minst deltagelse i arbeidslivet. Barn som opplever fattigdom har ofte foreldre med lite eller mangelfull skolegang og svak tilknytning til arbeidslivet. For å hindre at fattigdom går i arv er det viktig å bidra til at barn og unge gjennomfører videregående opplæring og høyere utdanning. Frafall i videregående skole henger blant annet sammen med manglende grunnleggende ferdigheter allerede i grunnskolen og ofte også manglende språklige ferdigheter. Dette viser nok en gang hvor viktig arbeidet med integreringen er. 

Fra perioden 1997–1999 til 2013–2015 økte andelen norske barn som vokste opp i vedvarende lavinntekt i Norge fra 4,1 prosent til 10 prosent. Dette er en svært urovekkende utvikling. Det blir ikke noe bedre av å fremskrive dagens utvikling til 2030, det viser at hele 15 prosent av barna i Norge vil være fattige. Det å vokse opp i barnefattigdom er både stigmatiserende og kan bidra til en problematisk oppvekst. Som kan gi utslag i dårligere skoleresultater, som er den viktigste faktoren i Norge for hvordan barn mestrer senere voksenliv. Det viktigste våre folkevalgte kan gjøre nå er å sette seg inn i tallene for barnefattigdom og familier som strever i sin kommune. Dernest må det på plass en handlingsplan og strakstiltak for hvordan de skal arbeide med å bedre forholdene for fattige barn og familiene deres. Det er nødvendig å forbygge barnefattigdom for å sikre barns velferd og inkludering. På lengre sikt er det viktig å forebygge fattigdom for å hindre at dette går i arv i fremtiden.  

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s