Fremtidige kommunale tjenester knyttet til re-/habilitering

Stortinget har gitt tilslutning til å gjennomføre en kommunereform. Målet er større, mer robuste kommuner med økt makt og myndighet. Dette er nødvendig for å møte morgendagens utfordringer og stadig økte forventninger fra innbyggerne.

Dette betyr at kommunene i fremtiden vil få betydelig vekst i nye oppgaver innen blant annet helse og omsorg hvor re-/ habilitering er ett stort område. Dette vil stille helt nye krav til kommunene i fremtiden på hva de skal levere av helse og omsorgstjenester. Re-/habilitering er et nytt område som i større grad skal flyttes over til kommunene. Pt. Vet vi at mange kommuner ikke har ett godt nok rehabiliteringstilbud i dag.

Eksempelvis så har Asker kommune tatt imot flere utskrivningsklare pasienter fra sykehus, og den gjennomsnittlige liggetiden for pasienter som ligger på sykehus etter at de er meldt utskrivningsklare er tilnærmet halvert fra 2010. Reduksjonen fra 2010 til 2014 er på 71,6 prosent.

Ventelister generelt er redusert. Eksempelvis er effektueringstiden for hjemmeboende som venter på langtidsplass per utgangen av 2014 på gjennomsnittlig 51 dager. Det vises til årsrapport 2014 for Helse og omsorg.

Elektronisk kommunikasjon/samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunens helse- og omsorgstjeneste har bidratt til en bedre og tryggere dialog mellom partene, samt styrket pasientsikkerhet.

Asker kommune har i 2014-2015 gjennomført et innovativt erfarings- og utviklingsprosjekt der tjenestedesign ble benyttet som metodikk for å utvikle et helhetlig konsept for boligsosiale tjenester.

Med bakgrunn i oppnådde resultater og politiske føringer, har kommunen definert følgende utfordringer for tjenesteområdet i neste fireårsperiode:

Paradigmeskifte – tjenesteutvikling: Det arbeides med en endret bruker- og pårørenderolle, der økt fokus på forebyggende tjenester skal sikre at flest mulig får mulighet til å bo lengst mulig i eget hjem.

Kompetanse: God kompetanse på rett nivå til riktig tid, er en forutsetning for gode, effektive og trygge tjenester. Det må skapes større faglig bredde, flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig arbeid.

Boligsosialt arbeid, psykisk helse og rus: Temaplan for psykisk helse og rus gir et godt grunnlag for å videreutvikle tjenestene. Strategier og tiltak skal fremme selvstendighet og evnen til å mestre eget liv. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til oppgaveoverføring og innfasing av reformen knyttet til psykisk helse og rus.

Støttekontakt, avlastning, aktivitet og arbeid for utviklingshemmede: Støttekontakt og fleksible avlastningstjenester er et viktig bidrag når tjenestetilbudet i større grad skal dreies mot forebyggende arbeid og tidlig innsats. Nødvendig kapasitet i disse tjenestene til barn og unge med nedsatt funksjonsevne kan utsette for tidlig utflytting fra foreldrehjemmet til omfattende omsorgstilbud.

Velferdsteknologi: Temaplan for velferdsteknologi legger føringer for kommunens satsning. Utvikling og implementering av velferdsteknologi bidrar til at den enkelte kan føle seg trygg i eget hjem. Kommunen vil i årene fremover ha fokus på utvikling, implementering og kompetanseutvikling. Kommunen står overfor et omfattende arbeid med overgang fra analoge til digitale «trygghetspakker».

Dette er bare et eksempel som er hentet fra Asker Kommunen, ut fra denne beskrivelse skjønner vi at det er betydelig oppgaver som ligger på kommunene i fremtiden.

Som tidligere toppleder ved en privat rehabiliter institusjon og styreleder for Virke Rehab, og nå som management konsulent hvor jeg ser på ulike kommuners tanker og ideer rundt leveranser av de nevnte tjenester ser jeg klart to store utfordringer for kommunene som begge stiller krav til innovative løsninger:

  • Den første utfordringen er å muliggjøre aktivitet, arbeid og samfunnsdeltakelse for alle i samfunnet, og oppfylle menneskenes ønsker om selvbestemmelse. Utfordringen inkluderer barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer, personer med psykiske helse- og rusproblemer, samt eldre med gradvis sviktende funksjon.
  • Den andre utfordringen er å utvikle bærekraftige helse- og omsorgstjenester som imøtekommer befolkningens behov for helsetjenester samtidig som helsepersonell blir mangelvare. Fremfor at kommunene nødvendigvis skal bygge opp denne kompetansen selv, bør man vurdere tettere samarbeid med private institusjoner.

En viktig del av dagens behandlingsforløp er tverrfaglig spesialisert rehabilitering (TSR). Dette foregår mellom sykehus og kommunene og drives av både offentlige og private institusjoner. TSR er et eget fagområde som er svært kompetansetungt med fokus på FoU. Pasienter med komplekse behov trenger kvalitetsmessig et godt og intensivt tilbud. Derfor er det viktig å opprettholde og videreutvikle TSR som fagmiljø. Det er svært stor forskjell på TSR og det som i stortingsmeldingen benevnes som «hverdagsrehabilitering», som blir tilbudt av en del kommuner i dag.

De innovative løsningene på utfordringene må ta utgangpunkt i spørsmålene:

–             Hva utløser ressurser hos den enkelte innbygger og bruker?

–             Hva utløser ressurser i helse- og omsorgstjenestene?

–             Hva utløser ressurser i sivilsamfunnet for øvrig?

Løsningene peker i samme retning: Økt innsats med re-/habilitering er god samfunnsøkonomi som gir økt mestring og deltakelse. Dette er også i samsvar med samhandlingsreformens intensjoner.

Utfordringene kan inndeles i fire hovedområder:

–             gode pasientforløp

–             styrking av spesialisthelsetjenesten

–             oppbygging av re-/ habilitering kommunene

–             re-/ habiliteringstankegang i andre kommunale tjenester.

TSR blir utrolig viktig i fremtiden for ett godt pasientforløp mellom ulike tjenester og nivåer.  Til tross for samhandlingsreformen er det i alt for liten grad utviklet god flyt i pasientforløp og forpliktende samarbeid mellom ulike nivåer, tjenester og etater. Dette har ulike årsaker, både strukturelle og faglige. Det er grunnet i adskilte økonomiske budsjetter, i manglende teknologiske støttesystemer, ulike journalsystemer, ulike profesjonsinteresser, ulik forløpstenkning innen spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten samt for tette avgrensninger mellom skole, NAV og helsetjenestene. I sum gir disse manglene ineffektive tjenester og dårlige samkjørte tjenester for brukerne.

Koordinerende enhet er lovpålagt både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I kommunene fungerer de ikke etter intensjon. De er lite synlige for publikum og samarbeidspartnere, har en uklar rolle, er ofte ikke tverrfaglig bemannet og følger ikke opp nødvendig koordinering.  Koordinatorer for den enkelte bruker får oftest ikke avsatt ressurser til koordinatorarbeid, slik at dette må gjøres i tillegg til øvrige re-/habiliteringsoppgaver. For barn og unge kan manglende koordinering i overgangsfaser fra barnehage til skole, fra skole til arbeid, fra foreldrehjem til egen bolig få store konsekvenser. Tekniske hjelpemidler og velferdsteknologi er ofte forutsetninger for vellykket re-/habilitering. Mange brukere opplever urimelig lang ventetid på utprøving og hjelpemiddelformidling på grunn av manglende ressurser, mange aktører og dårlig utnyttelse av elektronisk kommunikasjon.

Det må skje en styrking av spesialisert re-/habilitering, dette trengs ikke nødvendigvis bygges opp i kommunene. Spesialisthelsetjenesten har spesialisert kompetanse på diagnostisering og behandling innen ulike diagnosegrupper og skal gi veiledning til de kommunale tjenestene. I spesialisthelsetjenesten legges rehabiliteringsavdelinger ned og antall sengeplasser til rehabilitering reduseres i sykehusene. Polikliniske og ambulante rehabiliteringstjenester bygges ikke tilsvarende opp med nødvendige, tverrfaglige tilbud. Personlig mener jeg at man i større grad må utfordrer til bruk av re-/habilitering ved private institusjoner fremfor at man skal prøve å bygge opp dette selv i kommunene.

Ut fra samhandlingsreformen må det en betydelig styrkning av -re-/habiliteringstjenestene i kommunene. Kommunene må prioritert oppbygging av øyeblikkelig hjelp og mottak av utskrivningsklare pasienter fra sykehus eller overføring til private re-/habiliteringsinstitusjoner. Kortere liggetid på sykehus vil ha betydelig effekt på kommunes økonomi. På den annen siden har mange kommuner i dag ikke utviklet kompetanse på områder de nå overtar fra spesialist-helsetjenesten, derfor bør man i større grad søke bistand og samarbeid med private re-/habiliteringsinstitusjoner.

Styrking av re-/habilitering i øvrige tjenester i kommunen.

Kommunene har prioritert pleie og omsorgstjenester og kompenserende tjenester framfor re-/ habilitering og forebygging. Her er det behov for nytenkning, endring av holdninger og nye arbeidsmetoder i de kommunale tjenestene, der hverdagsrehabilitering er et godt eksempel. Tidlig og tverrfaglig re-/habilitering er en nøkkel for hverdagsmestring og deltakelse i samfunnet, og det reduserer eller utsetter behovet for mer omfattende behandlings-, pleie- og omsorgstjenester. Det er behov for å støtte mestringstankegangen innen ulike kommunale tjenester; NAV, skole- og opplæring, tjenester for innvandrere, personer med funksjonsnedsettelser, og innen psykisk helse- og rusarbeid. Tjenester for personer med funksjonsnedsettelser og eldre må skreddersys ut fra funksjon og personlige prioriteringer. Slik kan passiviserende hjelpe feller og standardpakker unngås. Det innebærer også å avdekke hvem som trenger god pleie og trygg omsorg, slik at de også får riktig tjeneste til rett tid. En tilnærming for utvikling av gode, brukerstyrte modeller er å stille spørsmålet Hva er viktig i livet ditt nå? i motsetning til å spørre om hva en trenger hjelp til. Dette utløser ressurser hos brukeren og for kommunen, samtidig som det støtter gode pasientforløp.

Konklusjon: Re-/habiliteringstjenestene er i dag ikke godt nok utviklet i kommunene. En styrking av tjenestene vil primært gi gevinster for de enkelte innbyggerne og brukerne, sekundært vil det gi samfunnsøkonomiske gevinster. Det siste vil ivareta bærekraftige helse- og velferdstjenester. For å oppnå dette, må det skje et fokusskifte innen helse- og velferdstjenestene, med større vekt på ressurser deltakelse og mestring. Det er et stort behov for mer forskning innen habilitering og rehabilitering, spesielt innen de kommunale tjenestene. Fremfor at kommunen skal kompetanse på alt selv, bør man søke samarbeid med private rehabiliteringsinstitusjoner som besitter en enorm kunnskap og erfaring på dette området som kommunene må søke kunnskap og erfaring fra.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s